Juridiske byggesteiner av luft

Den evalueringsmodellen som sannsynligvis er mest brukt i offentlige anskaffelser ser matematisk ut som følgende (ved to tildelingskriterium):



der a, b, c og d er konstanter, [Laveste pris] er prisen til det billigste tilbudet, og [Beste kvalitet] er kvalietspoengene til tilbudet med best kvalitet.

Å se hele modellen på en gang kan skremme den beste, men det sentrale i modellen er konseptet laveste pris delt på pris. Modellen har den egenskapen at den gir en score på en fastsatt skala mellom d og d + a til hvert tilbud.

Sia modellen er så mye brukt, er det også skrevet mye om den, og den er ganske mye kritisert. Den har to store svakheter som skaper masse problem:

• Invers pris brukes som tildelingskriterium
  Dette gjør at priskriteriet får for mye betydning for lav pris, og for lite betydning for høy pris.
• Laveste pris (multiplisert med en konstant) brukes som vekt på priskriteriet
  Eller sagt med andre ord: vektene er fastsatt ved loddtrekning. I tillegg går det an å jukse med loddene.

Jeg vil gjerne sammenligne denne modellen med statusen homeopati har innen medisin: Det er ikke bevist at den virker, og viss man ser på teorien bak, så er det umulig at den kan virke. Den bryter med omtrent samtlige av de grunnleggende innkjøpsprinsippene, og i tillegg bryter den med hele poenget bak å publisere evalueringsmodeller.

Det er derfor naturlig at modellen flere ganger har vært klagd inn for Kofa. Og etter gjeldende rettspraksis ser det ut til at den stort sett godkjennes, unntatt i de situasjonene der den har gitt et åpenbart hinsides resultat.

Jeg har lenge undra meg over hvordan en slik tallmagi som modellen uttrykker kan passere gjennom klagenemnda år etter år uten at noen sier stopp. Det er derfor interessant å se på Kofa sin begrunnelse for at modellen vanligvis godtas.

Den juridiske metoden er sånn at tidligere avgjorte saker er en vesentlig kilde til hvordan framtidige saker skal avgjøres. Når noen klager på en evalueringsmodell, henviser Kofa derfor ofte til sak 2011/176. I denne saken blir Helse Vest i Stavanger klagd inn av VWR International AS. Helse Vest har her brukt en variant av modellen over, og klager mener modellen "som er benyttet i konkurransen er uforutsigelig (...) og åpner for illojal tilpasning." Og det er jo helt riktig.

Men Kofa godtar modellen. De har ikke noen egentlig begrunnelse for dette, men henviser istedenfor til sak 2008/67. Der har de tidligere godtatt en lignende modell, og juridisk metode tilsier at da må samme modell godtas denne gangen også.

Problemet er at heller ikke sak 2008/67 har noen ordentlig begrunnelse for hvorfor modellen skal godtas. Derimot henviser denne saken tilbake til sak 2006/90, og her finner vi endelig en slags begrunnelse. Kofa skriver (mi utheving): 

En forutsetning for å komme frem til hva som er det beste tilbudet under hvert av tildelingskriteriene, er at det først foretas en vurdering og sammenligning av samtlige kvalifiserte tilbud. Om innklagede velger å gi de øvrige tilbudene poeng regnet i prosent av det beste tilbudet, vil også denne fremgangsmåten være egnet til å premiere relevante forskjeller mellom tilbudene og utpeke det beste tilbudet. På basis av dette har klagenemnda ikke innvendinger mot den poengfastsettingsmåte innklagede har benyttet.

Det går ikke klart fram fra sitatet over, men basert på konteksten det står i, så ser det ut til at sitatet gjelder priskriteriet.  

Det første en i så fall bør legge merke til her, er at Kofa har misforstått hvordan modellen fungerer: De øvrige tilbudene regnes ikke i prosent av det beste tilbudet når det gjelder pris, som Kofa hevder. Derimot er det det beste tilbudet som regnes i prosent av de øvrige. Den første metoden ville gitt en lineær modell, og altså unngått problemet med invers pris.

Dernest kan en legge merke til at det egentlig er ganske fraværende med begrunnelser her. Det eneste vi finner er et forutbestemt premiss (den utheva teksten), men det er ingen forklaring på hvorfor premisset skal stemme. Prosenter er, som vi har sett tidligere, tveegga sverd. I tillegg kan altså ikke premisset brukes i denne situasjonen.

Når vi har å gjøre med en modell som har fått så til de grader slakt i litteraturen, er det ganske oppsiktsvekkende at Kofa ikke gir en skikkelig begrunnelse. Hvor er utregningene, figurene, eksemplene, henvisningene til vitenskapelige artikler og forskning?

I sak 2006/90 har altså Kofa fatta ei ubegrunna beslutning på feil grunnlag. Seinere dommer bygger videre på denne beslutninga, og det kommer stadig nye dommer som bygger videre på dem som bygger videre på dem som bygger på sandgrunn. Stein på stein bygger man et juridisk luftslott.

I luftslottets krinker og kroker kan man boltre seg i metervis med meningsløse utredninger og drøftinger om modellen. Og i hver drøfting er man på jakt etter det store spørsmålet: Har modellen gitt et fornuftig resultat i akkurat denne situasjonen? Eller som Kofa sier det: Er vektene forskjøvet?

Det blir mye god advokatmat av luftslott, men det blir ikke så god samfunnsøkonomisk ressursbruk av det. Og det er egentlig mer skremmende enn selve formelen.

#OffentligeAnskaffelser #Kofa #Evlueringsmodell #Mikroøkonomi