søndag 1. mars 2015

Poengsetting av pris eller prissetting av kvalitet?

I denne artikkelen har vi fokus på teori. Vi ser på et stort og viktig spørsmål i debatten om evalueringsmodeller: nemlig om man bør poengsette pris eller prissette kvalitet. Konklusjonen er at dette spørsmålet ikke er så viktig likevel, fordi modellene alltid kan regnes om. Vi ser deretter på hvordan de to vanligste poengmodellene kan omregnes til prisform.

Målet med en evalueringsmodell er å sammenligne en oppgitt pris med et eller flere kvalitetskriterier. Kvalitetskriteriene er gjerne evaluert til en eller annen poengscore, og da er spørsmålet hva man skal gjøre for å kunne sammenligne disse poenga med prisen. Dette kan man gjøre på en av tre måter:
  • Prisen kan regnes om til poeng
  • Kvalitetspoengene kan regnes om til pris
  • Eller man kan se på forholdet mellom pris og kvalitet
I denne artikkelen vil vi se på de to første av disse metodene. Mange ser på disse to metodene som helt forskjellige modeller, men ei slik betrakning er feilaktig. Jeg vil gjerne få komme med følgende påstand:

Om man velger å poengsette pris eller prissette kvalitet har ingenting å si. Alle evalueringsmodeller kan formuleres på begge måter, og de vil gi samme resultat uavhengig av hvilken form de blir presentert i.

Så hva bør man da gjøres?


Mange innkjøpere synes det er enklest å forholde seg til poengmodeller. Da kan man oppgi prosentvise vekter for de ulike tildelingskriteriene, og man slipper å måtte forholde seg til hvor mye hvert kvalitetspoeng er verdt i kroner.

For tilbyderne er det imidlertid likegyldig om pris vektes til 30 eller 70 prosent. Det de er opptatt av, er hvordan de kan komme bedre ut i konkurransen. En tilbyder kan anslå hvor mye det vil koste for han å tilby en høyere kvalitet. Og da vil han gjerne vite om han kommer bedre ut i konkurransen ved å øke kvaliteten, og samtidig øke prisen med det den bedre kvaliteten koster.

For tilbyderne er det derfor enklest om evalueringsmodellen er presentert på prisform. Om den ikke er det, må de sjøl tolke og regne på den for å omjustere abstrakte prosenter til tall som kan brukes til noe.

Et anna problem med poengform er at kompleksiteten blir skjult. På prisform er det mye enklere å se hva som egentlig skjer. Om man f.eks. ser at hvert kvalitetspoeng blir verdsatt til flere millioner kroner, bør det absolutt ringe ei bjelle, og man må undersøke om modellen gjør det man egentlig vil. På poengform vil man ikke oppdage slike urimeligheter like lett.

Men man kan jo også få det beste fra begge verdenene: Det er ingenting i veien for at en etat kan bruke poengform internt til å fastsette prisen per kvalitetspoeng. Deretter kan modellen regnes om til prisform før den blir publisert.

Omregning fra poengform til prisform

Det er sikkert noen lesere som ikke trur meg når jeg sier at alle modeller kan regnes om til prisform, så la meg vise det for noen mye brukte poengmodeller. Utgangspunktet er en generell poengmodell på følgende form:


der p og k er hhv. prispoeng og kvalitetspoeng, mens vp og vk er vektene som hører til. Vi ønsker å regne denne om til prisform istedenfor:
 
der P er tilbudspris og c er pris på kvalitet. k er fortsatt kvalitetspoeng.

Legg her merke til at på poengform går kontrakten til tilbyderen med flest poeng. På prisform går kontrakten til den med lavest justert pris.

For å regne om til prisform er det nyttig å stille oss spørsmålet hva pris på kvalitet egentlig uttrykker. Pris på kvalitet er vår verdsetting i kroner av hvert enkelt kvalitetspoeng. Hvor mye ett kvalitetspoeng er verd. Eller for å si det litt mer komplisert: Viss antall kvalitetspoeng øker eller minker med ett poeng, hvor mye måtte tilbudsprisen ha vært justert for at tilbudet skulle blitt evaluert til å være nøyaktig like bra eller dårlig som før? Dette er det samme som å spørre etter den deriverte av prisen med hensyn på kvaliteten. Og denne finner vi enklest ved hjelp av implisitt derivasjon.

1. Forholdsvis modell


En forholdsvis modell kan uttrykkes som følgende på poengform:



der PL er laveste pris, KB er beste kvalitet, a er antall trinn på poengskalaen og b er laveste trinn på poengskalaen.

Implisitt derivasjon gir:



som kan ordnes til:


Dette er da et uttrykk for prisen per kvalitetspoeng, c. Setter vi dette inn i den generelle prismodellen, får vi:



 Merk at jeg ikke på noen måte vil anbefale denne modellen. Jeg viser bare hva som er mulig å gjøre. Svakhetene til modellen kommer jo også klarere fram på prisform:
  • Pris på kvalitet varierer fra tilbud til tilbud. Jo høyere pris et tilbud har, jo mer vil kvaliteten verdsettes. Og økninga er eksponentiell
  • En lav laveste pris blåser opp kvalitetsprisen til sinnsyke dimensjoner

2. Lineær modell


La oss nå gjøre de samme beregningene for en lineær modell. Dette er den typen modell der man alltid gir laveste poeng til høyeste pris, og høyeste poeng til laveste pris. Modellen kan da se ut sånn som dette:


der PH er høyeste pris, og ellers betyr symbolene det samme som tidligere.

Implisitt derivasjon gir:


Som kan ordnes til:


En fordel med denne modellen er altså at pris på kvalitet blir lik for alle tilbuda. Men den avhenger av forskjellen mellom høyeste og laveste pris. Får man uforutsett lav eller høy spredning her, blir resultatet uforutsigbart.

Også her kan vi sette uttrykket inn den generelle prismodellen:



3. Lineær modell med absolutt poengskala


For å få modellen over mer forutsigbar, bør man på forhånd definere hvilke priser som skal gi høy og lav poengsum. Dvs. å fastsette dette allerede under utarbeidelsen av konkurransegrunnlaget. Selv om man da kan oppleve at enkelte tilbud har priser som ligger over eller under det intervallet man har valgt, er ikke det problem. (Økonomisk sett i alle fall. Hva Kofa kommer fram til er en annen sak.)

Viss modellen da regnes om til prisform, blir den veldig mye forenkla. Man ender opp med følgende formel, der c nå er et enkelt, konstant tall:



La oss ta et eksempel: Tenk deg en konkurranse der pris skal vektes 40% og kvalitet skal vektes 60%. Vi definerer at en pris på 500 000 skal gi 6 poeng, mens en pris på 2 000 000 skal gi ett poeng. Skalaen har dermed fem steg (seks minus en), og vi kan beregne pris på kvalitet til:






Prisen på 450 000 kroner per kvalitetspoeng er dermed det eneste vi trenger å skrive i konkurransegrunnlaget

Denne modellen oppfyller ikke krav som økonomer vanligvis stiller til "avtagende grensenytte". Men den løser alle de store problema som skaper trøbbel i de tradisjonelle poengmodellene.

Oppsummering


Poengmodeller er nesten enerådende innen offentlige anskaffelser i dag. I denne artikkelen har vi sett på hvordan de to mest vanlige poengmodellene kan omskrives til å uttrykke pris på kvalitet. Å regne ut pris på kvalitet er viktig av to grunner: Delvis fordi det hjelper tilbyderene til å levere bedre tilbud, og delvis fordi det hjelper innkjøpere til å avdekke svakheter i evalueringsmodellen.

Vi så at pris på kvalitet i begge modellene er avhengig av egenskaper ved andre tilbud enn det vi i øyeblikket evaluerer, og at det gjør prisen per kvalitetspoeng - og dermed resultatet av evalueringa - uforutsigbart.

I den lineære modellen kan dette løses ved å definere poengskalaen på forhånd. Modellen ender da opp som verdens enkleste evalueringsmodell: ett tall.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar